USA vant første OL-gull

Norske utøvere dominerte de første vinterlekene. Men det var en amerikansk skøyteløper – Charles Jewtraw – som ble tidenes første olympiske mester.

26. januar vant 23-åringen 500 m på 44,0. Deretter reiste han hjem til Lake Placid og la umiddelbart skøytene på hylla. Som belønning for OL-gullet fikk han selgerjobb i et kjent firma for sportsutstyr.

Det var også en amerikaner – tresteghopperen James Brendan Connolly – som ble den første olympiske mester i moderne tid i sommerlekene (1896).

14 norske utøvere deltok. Innsatsen gav fire gull, seks sølv og sju bronsemedaljer. Nordmenn vant alle medaljer i samtlige disipliner på ski – med unntak av bronsemedaljen på 18 kilometer som gikk til en finsk løper.

Norge imot vinterlekene

Sammen med Sverige kjempet Norge sterkt i mot arrangementet olympiske vinterleker – så utrolig det enn høres ut i dag. Motstanden varte i over 20 år.

Nordmenn og svensker var redde for at oppmerksomheten rundt Holmenkollen og nyskapningen Nordiske Spelen, som skulle arrangeres annenhver gang i Stockholm og Kristiania /Oslo – første gang i 1899. Sterkeste pådriver mot vinterleker var den svenske oberstløytnanten Viktor Balck (1844 – 1928), som også var en av IOCs stiftere i Paris i 1894.

258 utøvere fra 16 nasjoner stilte opp i 14 øvelser i Chamonix. På programmet stod grenene langrenn, hopp, kombinert, hurtigløp på skøyter, kunstløp, ishockey og bob.

Avgjørelse i 1921

IOC diskuterte nok en gang vinterdisipliner under den første kongressen etter 1. Verdenskrig (1914 – 1918) i Lausanne i 1921. Norge, Sverige, Canada og Sveits hadde sagt nei på et forberedende møte, men IOC fattet likevel sitt historiske vedtak.

Konkurransen i Chamonix fikk ikke offisiell betegnelse som olympiske leker. Arrangementet ble kalt «Vintersportuke – under beskyttelse av IOC».

Suksessen i 1924 var avgjørende for at IOC i 1925 fattet vedtak om å arrangere vinterleker hvert fjerde år – neste gang i 1928. Under kongressen i Lisboa i 1926 gav IOC «vintersportuka» offisiell status som de første olympiske vinterleker. Samtidig ble neste arrangør – St. Moritz i Sveits – utpekt.

Kvinnene var med

I motsetning til de første sommerlekene i moderne tid (1896) deltok kvinner fra starten av i vinterlekene. 13 kvinner var med i kunstløp – den eneste disiplinen med kvinnelige utøvere.

Kunstløp sto tidligere på programmet for sommerlekene. Det skjedde første gang i London 1908 og neste gang i Antwerpen 1920. Stockholm nektet vinterøvelser i 1912. London fikk kunstfrossen skøytebane allerede i 1895, og OL-konkurransen ble arrangert i oktober. I Antwerpen ble kunstløp og den nye grenen ishockey arrangert i april.

Sonja Henie deltok i OL for første gang i Chamonix. Hun var bare 11 år og 294 dager under konkurransen – tidenes yngste norske OL-deltaker. Det var ingen aldersgrense, men diskusjonen gikk på forhånd i Norge. Siden hennes rike far Wilhelm Henie betalte reise og opphold for barnet, fikk hun være med.

Sonja endte på åttendeplass - sist. Dommerne likte ikke at en så ung utøver nærmest gjorde narr av de voksnes idrett – ei heller at barnet gjorde kvinnelige bevegelser på isen. Sonja skulle kommer sterkt tilbake senere. Som 15-åring vant hun fire år senere sitt første OL-gull.

Thorleif Haug skikonge
 
Allsidige Thorleif Haug fra Drammen ble Norges første OL-helt. «Hauer´n» som representerte klubben Drafn, vant tre gullmedaljer – på 18 km og 50 km langrenn og i kombinert. I spesielt hopprenn kom han på fjerdeplass. 29-åringen hadde i flere år vært omtalt som verdens beste skiløper. Haug var første nordmann som vant olympisk gullmedalje i vinterlekene.

Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet. Men en regnefeil i poengberegningen ble oppdaget nesten 50 år senere av den norske skihistorikeren Jacob Vaage. Dermed endret IOC resultatlisten. I 1974 fikk norskamerikaneren Anders Haugen (86) sin velfortjente bronsemedalje – overrakt av Thorleif Haugs yngste datter. ”Hauer´n» som bare ble 40 år gammel, hadde da vært død i nesten 40 år.

49 meter gav gull

Jacob Thullin Thams vartet opp med hopp på 49 m i den flotte bakken som kunne tåle hopp opp mot 60 m. Så langt hadde ingen i verden hoppet på dette tidspunktet. Thullin Thams fra Osloklubben Ready satte bakkerekord i Holmenkollen samme år med 46 m. Thullin Thams fikk hard konkurranse om gullmedaljen av Narve Bonna fra Bærum.

Arrangøren tillot ikke toppfart under konkurransen. I ekstra oppvisningshopp med toppfart landet både Thullin Thams, Bonna og Thoralf Strømstad på 57. Men den nye verdensrekorden kunne ikke godkjennes, da konkurransen ikke var offisiell.

Thullin Thams deltok senere i OL i seiling i 1936 – som mannskap i Olaf Ditlev Simonsens 8-meter. Han fikk sølv. Det manglet ikke mye på at nordmannen ble den andre utøver i verden som vant gull både i sommer- og vinterlekene.

Thunberg suveren

På skøytebanen var Clas Thunberg suveren. Den råsterke finnen vant 1500 og 5000 m i tillegg til sammenlagt, som var OL-øvelse denne ene gangen. 31-åringen fikk i tillegg sølv på 10 000 og bronse på 500 m.

Thunberg kunne vunnet gull i milløpet også. Men han gjorde en privat avtale med landsmannen Julius Skutnabb (34) som også var parkamerat. Thunberg dro opp farten mesteparten av løpet, og lot Skutnabb passere mållinjen først.

Samme Thunberg kritiserte de norske løperne for svake forberedelser. Debatten om konkurranser i tynn luft gikk allerede den gang. Skøytebanen i Chamonix lå på 1035 moh. Den norske troppen kom til OL-byen to dager før konkurransene, mens finnene hadde vært på plass i høyden gjennom to ukers treningsleir i sveitsiske Davos (1560 moh). Finske løpere vant åtte medaljer – inkludert samtlige gullmedaljer.

Fem medaljer – ingen gull

Roald Larsen fra Oslo Skøyteklubb vant hele fem medaljer – det samme som Thunberg. Prestasjonen var sterk, selv om det ikke ble noen gullmedalje på 26-åringen. Larsen og Thunberg hadde samme tid på 500 m. Larsen fikk ny bronsemedalje på den korteste distansen i OL 1928. Samme år slettet han også Oscar Mathisens 15 år gamle verdensrekord på 500 m.

Berømt uttrykk

Norges dominans på ski var nesten total. Det historiske uttrykket «Vi viste verden vinterveien» så dagens lys etter storeslem på 50 km langrenn. Uttrykket ble formet i bladet «Idrettsliv» av sportsreporteren Per Foss som skrev under psevdonymet Borsalino. Foss arbeidet på desken i hjemmeredaksjonen og mottok stoff fra bladets utsendte medarbeider – den berømte reporteren Finn «Niff» Amundsen - som senere var NRKs skøytereporter i flere tiår.