Skinasjonen Norge
I skinasjonen Norge har motstanden vært stor mot kvinnelangrenn. Langrenn for kvinner kom på OL-programmet så sent som i Oslo 1952, og Norge stemte mot at dette skulle bli en olympisk gren.
Idrettsforbundet innførte i stedet stillangrenn for kvinner i 1947, der stilen telte like mye som hvor raskt kvinnene gikk. De kvinnelige skiløperne måtte kjempe en kamp for å bli tatt på alvor.
Det skjedde mye i kvinneidrettens historie i Norge på 1960- og 70-tallet. Kvinnebevegelsen og idretten sto langt fra hverandre, men opprøret nådde også idretten og kvinner krevde rett til å delta i alle idretter –på lik linje med menn.
«Vi har fått en enestående anledning til å vise den store verden hva Norge er, og hva et lite folk kan gjøre.»
Rolf Hofmo, varaordfører i Oslo og leder for statens idrettskontor, 1948.
De olympiske vinterleker i Oslo i 1952 var et kommunalt anliggende. Politikerne og idrettsbevegelsen ville bruke OL som brekkstang for å løse utfordringer Oslo sto overfor etter krigen. Det skulle bygges boliger for studenter og en raskt økende befolkning. Det skulle bygges hoteller for turister og næringsliv. Og viktigst av alt. Det skulle bygges idrettsanlegg. Søknaden som ble overrakt IOC i juni 1947 var enkel og kort. Inntil OL i 1952 fantes det hverken en ishockey-arena eller en kunstisbane i Norge. Jordal Amfi ble med sin hypermoderne arkitektur et viktig signal på ambisjoner for idrett og byutvikling.