Den olympiske ild

Ildens symbolikk er mangetydig. I alle sivilisasjoner og til alle tider har ilden vært sentral. Både for å overleve og som symbol for liv, men den kan også ødelegge. I gresk mytologi var ilden en gave fra gudene til menneskene.

I 1928 ble den olympiske ild tent for første gang i moderne tid, og i forbindelse med sommer-OL i Berlin i 1936 ble den tent i Olympia og løpt til Berlin: Den første fakkelstafett ble arrangert.

I de olympiske vinterlekenes historie ble ilden første gang tent for vinter-OL i Oslo i 1952. Ilden ble tent i Sondre Norheims hjem i Morgedal i Telemark og løpt til Oslo. Sondre Norheim står i norsk historie som skisportens far, og Morgedal blir gjerne kalt "den moderne skisportens vugge".

I 1960 ble også ilden tent her. Denne gang for de olympiske vinterleker i Squaw Valley i USA.

Lillehammer 1994
27. november 1993 ble ilden tent igjen i grua på Øverbø i Morgedal. Dette markerte starten på den 72 dager lange fakkelstafetten som ble avsluttet på sletta i hoppanlegget på Lillehammer hvor ilden for de 17. vinterolympiske leker ble tent 12. februar 1994.

Den offisielle olympiske ild ble tent i Hera-templet i Olympia, Hellas den 16. januar 1994. I løpet av de neste ukene besøkte ilden Stuttgart, Ludwigsburg, Esslingen, Karlsrühe, Düsseldorf, Winterberg, Herne, Essen, Dortmund, Duisburg, Grefrath og Hamburg og de nordiske hovedstedene København, Helsinki og Stockholm.

Den olympiske ild ankom Oslo 11 februar. Dagen etter ble ilden fraktet opp til arrangørstedet, Lillehammer. Ilden ble transportert med fly, helikopter, båt, tog, bil, hest, kano –og til fots og kom frem til Lillehammer uten uhell.

Ideen var at den olympiske ild fra Olympia skulle smelte sammen med Morgedal-ilden før åpningen av lekene, men dette skapte en heftig debatt mellom Olympia og Morgedal om ilden som hellig symbol.