Pris og miljø ga nei til OL

I 1970 ble byen Denver i Colorado tildelt OL-arrangementet for 1976. IOC valgte amerikanerne på bekostning av Sion (Sveits) i siste avstemming: 39 mot 30 stemmer. Tidligere var Tampere (Finland) og Vancouver (Canada) slått ut.

Denver hadde økonomiske problemer allerede i startfasen. Verdens første innendørsbane for skøyter var planlagt, men måtte skrinlegges av økonomiske årsaker.  Amerikanerne ville heller ikke bygge kostbar bob- og akebane.

Lekene skulle arrangeres på to hovedarenaer utenfor Denver - Steamboat Springs (nordiske disipliner) og Vail (alpint).

57 % sa nei

Omfattende sprengningsarbeider måtte gjøres i vakker og sårbar natur. Kombinert med dystre økonomiske utsikter ble dette for mye for lokalbefolkningen. 57 % av innbyggerne i Denver sa nei ved avstemming i november 1972. Byen ville ikke følge opp forpliktelsene en hadde gitt IOC.

For første gang i fredstid valgte en utpekt OL-arrangør å trekke seg. Dette til tross for at 200-årsdagens for USAs selvstendighet og 100-årsfeiringen av staten Colorado skulle markeres med stil i 1976.

For første gang var økonomisk risiko og miljøvernhensyn avgjørende. Amerikanernes nei var på mange måter et tydelig signal om fremtiden til olympiske leker.

Knapphet på tid

IOC fikk utfordringer etter Denvers nei. Ingen av de andre søkerkandidatene var egentlig aktuelle, da to års tid til viktige forberedelser allerede var tapt. Tampere meldte fortsatt interessere, mens Chamonix og Innsbruck kom inn på banen. Overraskende meldte også USA om interesse i Lake Placid.

Valget falt på Innsbruck som hadde lekene 12 år tidligere. Byens fasiliteter og oppgraderte idrettsanlegg gjorde utslaget. IOC følte trygghet ved å overlate det store arrangementet til rutinerte østerrikere.

Østblokken dominerte

Østblokkens utøvere dominerte lekene. Sovjetunionen (13 gull) ble beste nasjon med 27 medaljer totalt. DDR (7 gull) fulgte opp med 19 medaljer. De to nasjonene vant altså 46 medaljer. De øvrige nasjonene fikk til sammen 65 medaljer (17 gull). Norge oppnådde tre gullmedaljer.

Ny teknikk

På langrennsarenaen dukket en 20-årig amerikaner opp med ny teknikk. En revolusjon var på gang.

William ”Bill” Koch fra Vermont hadde hevdet seg godt som juniorløper et par sesonger og fikk USAs første medalje i junior-VM i 1974. I Innsbruck gikk han inn til sensasjonell sølvmedalje på 30 km – USAs første medalje i olympisk langrenn.

”Bill” Koch utviklet en ny stil som etter hvert fikk navnet skøyting – eller fristil. Mange stilte seg tvilende til teknikken som i løpet av fem-seks år ble en nyvinning for de fleste langrennsløpere.

Men Koch var ikke førstemann med skøyting. Finnen Pauli Siitonen (f.1938) brukte skøyteteknikk på femmila i OL 1968. Turløperen Magnar Rismyhr fra Elverum var første nordmann som satset seriøst på skøyting rundt 1980.

Tremila ble igjen et mareritt for Norge. Beste nordmann på åpningsdistansen var Odd Martinsen på niendeplass – slått med over to minutter av vinneren Sergei Savjalov fra Sovjetunionen. En liten trøst var det at svenskene gjorde det enda dårligere med 12.plass som beste plassering. Men den tidsmessige avstanden fram til de beste var et sjokk.

Gull på femmila

Norsk langrennsport fikk plaster på såret ved Ivar Formos gull på 50 km.

24-åringen fra Oslo fikk et overdådig løp og slo østtyskeren Gert-Dietmar Klause med over 43 sekunder. Formo var eneste norske langrennsløper som vant en stor internasjonal konkurranse i 1976. Rivalen Odvar Brå lå på høyt nivå, men slet med bihulebetennelse i OL og måtte blant annet bryte femmila.

Formo laget skihistorie. For første gang vant en nasjon femmila tre ganger på rad i OL: 1968 (Ole Ellefsæter), 1972 (Pål Tyldum) og 1976 (Formo).

Norsk krise i hopp

I hoppbakken var det dyp, norsk krise. Østtyskere og østerrikere førte an i en utvikling som nordmennene ikke hang med på. I normalbakke ble Johan Sætre fra Trysil beste nordmann på 18. plass. De øvrige norske ble nummer 33, 37 og 43. Sætre var 29.5 poeng bak vinneren Hans-Georg Aschenbach fra DDR.

Samme Aschenbach – utdannet lege – var en av hovedpersonene som avslørte organisert, østtysk dopingbruk etter at han hoppet av til Vest-Tyskland i 1989. Aschenbach, juniorverdensmester i 1969, vant to VM-titler i 1974.

Noe bedre gikk det for Norge i stor bakke. Sætre fikk 13. plass – slått av vinneren Karl Schnabel fra Østerrike med 39,6 poeng. De øvrige nordmennene ble nummer 26, 35 og 50. Det var tunge tider for norsk hoppsport.

To gull på skøytebanen

På skøytebanen var igjen norske løpere på vinnersporet. Langdistansekongen Sten Stensen (28) gjorde som Fred Anton Maier i 1968: Vant gull på 5000 m og fikk sølv på favorittdistansen 10 000 m.

I utrivelige snøbyger og vind gikk Stensen halvmilen på 7.24,48 – 1,99 sek foran Piet Kleine. På 10 000 m hadde den nederlenderen Stensen passeringstider å gå på. Stensen leverte varene med sterke 14.53,30. 24-årige Kleine gikk et kanonløp på 15.50,59 – bare 0,28 sek bak Stensen verdensrekord.

De to rivalene møttes i samløp på 10 000 m i landskampen i Alma Ata på slutten av sesongen. Førstemann i mål ville sette verdensrekord. Stensen trakk det lengste strået med 14.38,08 mot 14.41,90 for Kleine.

På 1500 m ble Jan Egil Storholt olympiske mester på 27-årsdagen. Trønderen ble dermed tredjemann fra klubben Falken i Trondheim som vant olympisk gull på distansen. Tidligere hadde Sverre Farstad (1948) og Hjalmar Andersen (1952) gått til topps.

Storholt slo sin argeste konkurrent – russeren Jurij Kondakov – i samløp: 1.59,38 mot 1.59,97. For første gang ble 2-minuttersgrensen brutt på lavlandsbane. Storholt gikk i den fordelaktige 1. puljen som hadde langt bedre forhold enn senere startende.

1000 m – ny distanse

For første gang sto 1000 m for menn på OL-programmet. Den amerikanske friskusen Peter Mueller (21) gikk en imponerende sisterunde og ble første vinner.

Den store sensasjonen var at reserven Jørn Didriksen fikk sølvmedalje. 22-åringen fra Jevnaker kom inn på laget, da Storholt trakk seg for å ha friske bein til 1500-meteren dagen etter.

Plassering av reserven i fordelaktige første pulje utlyste bråk og protester i den norske troppen. Verst gikk det ut over favoritten Kay Stenshjemmet som også ble plassert i dårlig pulje på 1500 meter. Dette til tross for at Lillestrøm-løperen hadde vært Norges beste løper både på 1000 og 1500 m tidligere i sesongen. Trolig mistet Stenshjemmet to gullmedaljer på norske disposisjoner. I stedet ble det 22.plass (1000m) og 11.plass (1500 m) – plasseringer han ellers aldri var innom.

Lisbeth Berg historisk

På 3000 m ble Lisbeth Berg (gift Korsmo) fra Oslo Idrettslag historisk med sin bronsemedalje. Lisbeth var første norske kvinne som fikk OL-medalje på skøytebanen.

28-åringen var bare fem hundredeler fra gullmedaljen i tidenes jervneste gullkamp. Russiske Tajana Averina vant med tiden 4.25,19 mot Lisbeths 4.45,24. Den østtyske 15-åringen Andrea Mitscherlich knep sølvmedaljen med 4.45,23!

Mitscherlich satte senere verdensrekorder og vant internasjonale mesterskap med etternavnene Ehrig og Schöne.

Hurtigløp for kvinner som var demonstrasjonsgren (fellestart) i 1932, kom på OL-programmet i 1960. Norske kvinner deltok første gang i 1968. Den første norske gullmedaljen kom på 3000 m i1980 ved Bjørg Eva Jensen i Lake Placid.