logo

Et norsk OL-eventyr

Av Åge Dalby

Oslo ble tildelt de olympiske vinterleker 1952 under IOCs kongress i Stockholm i 1947. Konkurrenter var Cortina d`Ampezzo (Italia) og Lake Placid (USA). For første gang skulle vinterlekene arrangeres i en hovedstad.

På den tiden var Thomas Fearnley IOCs representant i Norge. Han ble i 1948 etterfulgt av Olaf Ditlev Simonsen som i 1949 ble valgt som leder av organisasjonskomiteen for lekene.

Øvrige medlemmer av organisasjonskomiteen var Rolf Hofmo (nestformann), Brynjulf Bull, R.G.Kaspersen, Thorbjørn Nordal, Artur Nordlie, Per Schou og Rolf Stranger. Generalsekretær Tormod Normann i Norges Olympiske Komité var generalsekretær for komiteen en tid inntil Rolf Petersen ble ansatt i stillingen i 1949.

Kostet 10,8 millioner kroner

Lekene var et økonomisk løft for Oslo, men utgiftsnivået var også noe helt annet enn hva milliardarrangementene skulle koste senere.

Lekene kostet 10,8 millioner kroner. Budsjettet hadde en totalramme på 15 millioner kroner. Inntektene beløp seg til drøyt 4,1 millioner kroner, derav 3,6 millioner kroner i billettinntekter.

Bygging av Jordal Amfi – Norges første kunstisbane – var desidert dyreste investering med 4,4 millioner kroner. Holmenkollbakken ble rustet opp for 1,8 millioner kroner, mens nye veier krevde 1,4 millioner kroner. Bislett hadde behov for 1,0 millioner kroner i anleggskostnader. Flere millionprosjekter var ikke nødvendig.

Til kuriøs sammenligning:
OL 1994 på Lillehammer hadde en brutto kostnadsramme på 11 milliarder kroner, med nettosum på 7,9 milliarder kroner. Dyreste anlegg / arena var Vikingskipet i Hamar som kostet 244 millioner kroner. Håkons Hall og Bob- og akebanen i Lillehammer kostet henholdsvis 238 og 203 millioner kroner.

541 407 tilskuere

I alt samlet lekene i Oslo 541 407 betalende tilskuere.

Spesielt hopprenn på lekens siste dag trakk rekordpublikum: 104 102 personer.

Tallet er spesielt og historisk: For første – og eneste gang – har et arrangement i Norge – uansett anledning - trukket mer enn 100 000 betalende tilskuere.

I tillegg hadde den populære «Gratishaugen» i Holmenkollen plass til 35- 40 000 tilskuere.

Publikum måtte betale mest – 25 kroner - for å se åpnings- og avslutningsseremonien på Bislett. Samme pris måtte en også betale for sitteplass i Holmenkollen under det spesielle hopprennet.

Dyreste billett for skøyteløpene på Bislett var 15 kroner, mens ishockeykampene på Jordal Amfi kostet 7 kroner. Nummererte sitteplasser på sletta for langrennene kostet 8 kroner. For ståplass i den såkalte «Hesteskoen» kostet 3 kroner. For å se bobkjørerne ved Frognerseteren måtte en betale 5 kroner.

Grått og overskyet vær preget lekene. Værgudene var ikke på samme parti som under OL 1994 i Lillehammer, da det var strålende sol i 16 dager.

10 kroner i dagpenger

Norges Olympiske Komité bevilget 10 kroner pr dag – til dekning av småutgifter - for alle norske OL-deltakere. Alle nasjoner betalte 40 kroner pr døgn for hver deltaker til organisasjonskomiteen – for opphold og matservering.

Alle OL-deltakerne ble utstyr med såkalte «Olympiapass» som gav gratis adgang til alle busser, forstadsbaner og sporvogner. Ved Majorstuen holdeplass på Holmenkollbanen kunne køene bli opp til 600 meter lange.

Alle – i hovedsak viktige ledere - som bar det offisielle jakkemerket, fikk fribillett til alle konkurranser.

Norges første OL-landsby

Sogn studentby ved Ullevål Stadion ble bygget ut som OL-landsby for deltakerne. Nye boliger ble også bygget for deltakerne ved Ullevål Sykehus og ved Ila. Disse ble i ettertid bolig for sykehusansatte.

Nybygde Hotel Viking (senere Royal Christiania Hotell) ved Østbanen (Sentralbanestasjonen) var hovedkvarter for den internasjonale pressen. Her lå også pressesenteret. Hotellet – Norges høyeste hus – var severdighet for mange nordmenn i årene etter. Hotellet hadde heis og restaurant på toppen i 13. etasje. Det var nytt i Norge.
 
NIF gav 50 000 kroner

Sommeren 1951 vedtok Norges Idrettsforbund en bevilgning på 50 000 kroner til OL-forberedelser for de aktive – en sum som skulle dekke både vinterlekene i Oslo og sommerlekene i Helsingfors.

Det ble også vedtatt at Oslo kommune skulle få 350 000 kroner utbetalt fra stevneinntektene.

«Hjallis» ble OL-konge

Skøyteløperen Hjalmar «Hjallis» Andersen ble lekenes OL-konge med tre gullmedaljer. Fire andre nordmenn ble også olympisk mester: Stein Eriksen (storslalåm), Simon Slåttvik (kombinert), Hallgeir Brenden (18 km langrenn) og Arnfinn Bergmann (spesielt hopp).

Norge ble beste nasjon med sju gull, tre sølv og seks bronse – totalt 16 medaljer. USA på andreplass fikk fire gull, seks sølv og en bronse – totalt 11 medaljer. 13 nasjoner oppnådde OL-medalje i Oslo.

Skøyter

Hjalmar Andersen var konge på Bislett. Han levde også opp til det andre kallenavnet «Kong Glad». Trønderen som fylte 31 år noen uker etter OL, var suveren.

1500 m: 2.20,4 – 0,2 sek foran nederlenderen Vim van der Voort.
5000 m: 8.10,6 – 11,0 sek foran Kees Broekman fra Nederland.
10 000 m: 16.45,8 – 24,8 sek foran Broekman.

Hjalmar var så populær at han måtte rømme OL-byen etter en natt på grunn av stor pågang fra alle slags mennesker. Han bodde på hemmelig sted i privat bolig på Røa resten av lekene – slik at han selv og lagkameratene skulle få fred.

Hjallis som hadde vunnet NM, EM og VM i 1950 – 52 valgte å slutte etter OL-sesongen. Men da sterke russere kom på banen i 1953, valgte han å gjøre come back i 1954. Hjallis deltok også i OL 1956 og ble nummer seks på 10 000 m.

Hjalmar Andersen er en av få norske personer som er æret av samtiden med statue av seg selv i tre norske byer (Trondheim, Hamar og Oslo).
 
Amerikaneren Ken Henry var klart raskest på 500 m med 43,2 sek. Henry ble femtemann som 19-åring i St. Moritz 1948.

Skøyteløpene trakk fullt hus – 23 241 betalende tilskuere hver dag.

Langrenn

23-årige Hallgeir Brenden fra Vestre Trysil var i storform og økte stadig forspranget til Tapio Mäkälä, den sterkeste av finnene på 18 km. I mål var tryslingen 35 sekunder foran finnen. 80 løpere fra 18 nasjoner deltok.

Etter første langrennsøvelse hadde Norge fått en gullmedalje – noe nasjonen ikke maktet i det hele tatt under lekene i 1948. I St. Moritz hadde ingen nordmenn plassert seg blant de åtte beste i individuelle konkurranser.

Finland kom sterk tilbake på 50 km. Råsterke Veikko Hakulinen var relativt fersk som toppløper tross sine 27 år. Han var i egen klasse og vant femmila med nesten fem minutters forsprang. Til alt overmål stanset klokken på den berømte sluttiden 3.33,33 – 3 timer, 33 minutter og 33 sekunder.

Finnene var storfavoritter på stafetten 4 x 10 km. Og de skuffet ikke. Norge på sølvplass ble slått med nesten tre minutter. Ankermannen Hallgeir Brenden sikret seg sin andre medalje i lekene.

Langrenn for kvinner sto på programmet for første gang. Utrolig nok var det én nasjon som stemte i mot kvinnelig deltakelse: Norge!

De finske jentene vant alle medaljer på 10 km, mens Rakel Wahl fra Spikkestad ble historisk norsk langrennsutøver med sjetteplass.

På 12. plass kom Jorun Askersrud fra Bundeungdomslaget i Oslo. Hun skulle også bli historisk på annen måte. Senere samme år kvalifiserte hun seg til deltakelse i sommerlekene i Helsingfors. Askersrud ble slått ut i forsøket på 80 m hekk, men hun er Norges første kvinne med deltakelse både i sommer- og vinterlekene.

For første gang i historien samlet vinterlekene mer enn 100 kvinnelige deltakere.

Kombinert

Heikki Hasu fra Finland vant gull i 1948, og 25-åringen var igjen OL-favoritt. Men i hoppbakken ble han slått klart av Simon Slåttvik og Sverre Stenersen, som hadde lengste hopp med 69,5 m. Per Gjelten på tredjeplass sørget for at nordmennene markerte seg sterkt foran langrennet.

Hasu – som også var en av verdens beste langrennsløpere – hadde mye å ta igjen, men han var ikke ute av gullkampen. Slåttvik hadde 4 min og 32 sek til gode. Finnen vant rennet og tok inn «bare» 3 min og 16 sek.

34-årige Slåttvik, som bodde i Lillehammer, hadde gått sitt beste langrenn noensinne og knep gullet. Stenersen fikk bronse, og fire nordmenn var blant de seks beste. Kombinert var igjen en «norsk gren».

Hopp

Foran tidenes rekordpublikum i Norge – 104 102 betalende tilskuere – tok Torbjørn Falkanger fra Byåsen i Trondheim ledelsen etter første omgang. Trønderen, som også avla den olympiske eden under åpningsseremonien, hoppet lengst – 68 m – og fikk gode stilkarakterer.

En annen trønder – Arnfinn Bergmann fra Freidig – lå på andreplass tett bak lagkameraten etter hopp på 67,5 m. 23-årige Bergmann var suveren i andre omgang og serverte dagens beste hopp. En stilmessig fulltreffer. Bergmann hoppet 68 m, slo Falkanger med 4 m og sikret seg gullmedaljen. Falkanger fikk sølv. Stilige Bergmann deltok i 17 konkurranser i OL-sesongen. Han vant alle renn.

Kong Haakon var til stede under hopprennet som var siste OL-øvelse. Det var kongens eneste besøk på OL-arenaene. Han hadde tidligere under lekene oppholdt seg i London i forbindelse med Kong Georgs begravelse.

Alpint

Stein Eriksen (24) vant Norges første gullmedalje i 1952. Det var også Norges første gullmedalje i alpinsporten – alle tidligere VM og OL inkludert.

Ready-løperen var raskest ned storslalåmløypa på Norefjell. Han slo østerrikeren Christian Pravda med 1,9 sek. Det var hele 83 deltakere fra 26 nasjoner i denne disiplinen.

Eriksen – kjent som en av verdens mest stilige alpinister – var også i favorittsjiktet under slalåmrennet i Rødkleiva på vestsiden av Holmenkollåsen.. Han fikk sølv – slått av østerrikeren Othmar Schneider med 1,2 sek. Guttorm Berge fra Gjøvik fikk bronse.

Utfor var ikke Eriksens spesialitet, men han kjørte sikkert ned til sjetteplass i de bratte fjellsidene på Norefjell. Suveren vinner ble Zeno Colo fra Italia.

Stein Eriksen vant VM-gull i både slalåm, storslalåm og kombinasjonen i Åre i 1954. Deretter bosatte han seg i USA og hadde stor suksess som skitrener ved de mest kjente skistedene i Utah, Vermont, Colorado, Michigan og California.