DDR erobrer vinteridrettene

Fra 1968 tillot IOC at Øst-Tyskland (Deutsche Demokratische Republik / DDR) kunne delta i OL under eget flagg - med olympiske ringer - og med egen nasjonalhymne.

Østtyskerne ble nummer 10 i Grenoble med fem medaljer - én gull, to sølv og to bronse. I Sapporo ble nasjonen nummer to bak Sovjetunionen med 14 medaljer – fire gull, tre sølv og sju bronse.

Nå var DDR blitt stormakt på vinterføre også. Norge falt ned på sjuendeplass med 12 medaljer – to gull, fem sølv og fem bronse.
 
Tidligere hadde IOC bestemt at Øst-Tyskland kunne være med i OL – forutsatt at nasjonen deltok i Vest-Tysklands tropp (Bundesrepublik Deutschland / BRD) – under vesttysk nasjonalhymne - i 1956, 1960 og 1964.

Sterk talentutvikling

Den østtyske propagandamakten hadde i mange år brukt enorme summer på sine idrettsutøvere. Antall medaljer skulle vise nasjonens styrke. Unge talenter ble plukket ut før de fylte 10 år og plassert i spesialskoler ut fra idrettslige ferdigheter.

Disse eliteskolene ble gitt de beste forutsetningene med dyktige lærere og fasiliteter. Og resultatene kom på bred front. Gode prestasjoner på idrettsbanen gav sosiale fortrinn i DDR - blant annet med tildeling av leiligheter og biler.

At denne organiserte talentutviklingen senere også ble del av en omfattende dopingkultur, er en av skamplettene i idrettshistorien. Rapporter og intervjuer i ettertid viser at DDR praktiserte systematisk bruk av ulovlige midler.

At utviklingen og bruken av dopingmidler lå foran lovverk og testmetoder er en annen sak. Men østtyskerne var ikke alene om å jukse. Dopingsyndere ble avslørt i hele Øst-Europa så vel som i Vesten. 1970- og 1980-årene var spesielt ille. Hundrevis av utøvere ble tatt. Flere dødsfall skyltes dopingbruk.

Tre OL-gull på rad

I Sapporo vant 19-åringen Ulrich Wehling kombinert for første gang. Stortalentet gjentok bedriften både i 1976 og 1980 og var første kombinertløper som gjorde den bedriften. Wehling var også yngste mester i den nordiske kombinasjonen.

Etter karrieren ble Wehling først generalsekretær og senere president i det nasjonale skiforbundet. Da de tyske statene ble slått sammen, ble Wehling valgt inn som medlem i den alltyske olympiske komiteen i 1991. Senere ble han koordinator for kombinert i det internasjonale skiforbundet (FIS).

Øst-Tyskland vant åtte av ni medaljer i aking. Denne sporten har tyske utøvere i alle år hatt en god hånd om.

Første leker i Asia

For første gang ble olympiske vinterleker arrangert Asia. Japan ble tildelt vinterlekene i 1940, men andre verdenskrig satte en stopper for begivenheten. Tokyo arrangerte sommerlekene i 1964.

For første gang hadde vinterlekene mer enn 1000 deltakere.

IOC disket Schranz

Lekene i Sapporo ble også arena for en bitter konflikt mellom IOC og den østerrikske alpinisten Karl Schranz. I fokus: Grensene for amatøridrett og profesjonisme – og IOC-presidentens personlige gangsyn.

Avery Brundage sverget til amatørbegrepet og var sterkt imot alle former for profesjonisme. Han sørget for at OL-favoritten i utfor ble diskvalifisert før lekene startet.

IOCs påstand var at østerrikeren på sommertid hadde tjent penger på å spille en veldedighetskamp i fotball, der han brukte ei T-skjorte med navn og logo til en kjent kaffeprodusent. Brundage mente også at Schranz stadig hadde uttalt seg kritisk og ufordelaktig om IOC.

Brundage møtte voldsom kritikk, men amerikaneren fikk sitt offer. Han ville statuere et eksempel og var fornøyd med det. Brundage brydde seg ikke i det hele tatt om at den japanske hopperen Yukio Kasaya under lekene figurerte som frontfigur for et japansk whiskymerke på store reklameplakater over hele Sapporo. Likhet for loven var ikke tema for IOC.

Folkehelten Kasaya ble også olympisk mester i normalbakken, mens Schranz som vant verdenscupen både i 1970 og 1971, måtte reise hjem. I Wien ble han mottatt som folkehelt av president Bruno Kreyski og langt over 100 000 mennesker foran Riksdagshuset.

Brundage forsvant

Under IOC-kongressen i München et halvt år senere gikk Brundage av som president – et verv han hadde hatt siden 1952. Han ble medlem av IOC i 1936.

Amerikaneren som var født i 1887, deltok i OL 1912 i Stockholm. Han fikk femteplass i 10-kamp. Brundage tok en av de beste sivilingeniøreksamener i USA og ble mangemillionær ved blant annet å bygge høyhus i Chicago.

Utviklingen av IOC som internasjonal organisasjon lå langt nede under Brundage. IOCs administrasjon bestod bare av noen få personer og var ingen økonomisk gullgruve. Brundage som ble etterfulgt i 1972 av joviale Lord Killanin fra Irland, døde i Garmisch-Partenkirchen i 1975.

Tidenes hoppsensasjon

I den store bakken kom tidenes største hoppsensasjon. Polakken Wojciech Fortuna, som aldri hadde vunnet et internasjonalt renn, ble bokstavlig tatt av vinden og blåste inn på seierspallens øverste trinn.

Fortuna levde opp til navnet sitt og hoppet hele 111 meter i et fantastisk førstehopp. Den sterkeste rivalen Walter Steiner fra Sveits ble slått med 17 meter.

Fortuna hoppet 21 meter lenger enn Kasaya, OL-mester i liten bakke, og 23 meter lenger enn Norges håp, Ingolf Mork. Utslagene var enorme i de uberegnelige vindkulene som kom i kast fra alle kanter.

I andre omgang slo Fortuna av hele 23,5 meter på lengden. Han landet på ”normale” 87,5 meter og fikk 16 i stilkarakterer. Likevel ble den 19-årige bilmekanikeren fra Zakopane olympisk mester.

Men det var uhyre jevnt – tidenes jevneste hoppkonkurranse. Fortuna slo Steiner med 0,1 poeng. Finnen Käykhö på fjerdeplass var bare 0,7 poeng bak polakken.

Polakken vant heller ingen store renn etter OL, men han fikk en andreplass i Zakopane i 1974. I 1976 klarte ikke Fortuna kvalifisere seg til OL-laget. Han la opp og ble taxisjåfør i stedet. Men gullmedaljen kunne ingen ta fra ham.

Tre gull til Schenk

For første gang siden 1956 vant ikke norske skøyteløpere gullmedalje. Roar Grønvold var nærmest med to sølvmedaljer (1500 og 5000 m), men Tønsberg-løperen og alle andre var sjanseløse mot Ard Schenk.

Den velproporsjonerte nederlenderen vant de tre lengste løpene i oppvisningsstil, og han var også ute etter edle medaljer på 500 m. Men der sparket han i isen etter noen kjappe startskjær og falt fremover. 500 m ble programmessig vunnet av vesttyskeren Erhard Keller – som han gjorde i Grenoble 1968.

Tyldums store dag

På 50 km langrenn skulle det endelig lykkes for Pål Tyldum – Namdalens største sønn. Tyldum gikk et jevnt og sikkert løp med avslutning som gav seier – 14,7 sekunder foran Magne Myrmo fra Rennebu.

Norge var nær ved å ta bronsemedaljen også, men Reidar Hjermstad fra Hernes ble slått med 14,3 sek av russeren Vedenin.

I stafetten var det samme Vedenin som igjen stakk kjepper i hjulene. Den råsterke veteranen tok igjen Johs Harviken fra Hernes på ankeretappen og sendte Norge ned på sølvplass. Harviken som fikk bronse på 30 km, falt i stafetten, da russeren Vedenin stakk fra ham.

Magnar Solberg – igjen

Mesterskapsløperen Magnar Solberg slo igjen til på 20 km skiskyting. OL-mesteren fra 1968 hadde store problemer med å kvalifisere seg til lekene, men ledelsen fant ut at de ville satse på 35-åringens rutine og teft for de store anledninger. Og valget angret ingen på.

Solberg skjøt svakere enn vanlig, men gikk til gjengjeld mye raskere i sporet. Dermed sikret politimannen fra Trondheim seg nytt OL-gull. I hele karrieren vant han bare NM-gull individuelt en gang – i 1972.