Nedtur for norsk skisport

I årene før andre verdenskrig var Norge skisportens ledende nasjon. Motgangen kom som en bratt vegg i 1948, selv om hopperne gjorde sine saker på aller beste måte.

Norge fikk bronse i stafetten, mens ingen nordmann var blant de åtte beste på 18 og 50 km. I paradegrenen kombinert ble beste nordmann nummer seks.

Sverige som hadde spilt en nøytral rolle under krigen (1940 – 1945), var overlegne i skisporet. Svenskene vant samtlige langrennsdisipliner – og samtlige medaljer på 18 km. Svenske løpere var raskest på alle fire etapper i stafetten, og svenskene vant sin første kombinertmedalje.

29-årige Martin Lundstrøm, som aldri hadde vunnet et svensk mesterskap, fikk sitt gjennombrudd med gull på 18 km og som ankermann i stafetten. På 50 km gikk gullet til den populære legenden Nils «Mora-Nisse» Karlsson. Han slo sølvvinneren med nesten fem minutter.

Et lite skår i gleden for svenskene: Det var nesten ikke tilskuere i det hele tatt under langrennsøvelsene.

Krise i kombinert

For Norge ble innsatsen i paradegrenen kombinert en krise. Nasjonen som hadde vunnet samtlige OL-medaljer siden 1924, måtte ta til takke med Eilert Dahls sjetteplass. Norske løpere holdt svakere nivå enn før krigen, samtidig som utlendingene hadde forbedret sine ferdigheter.

En ny stjerne – Heikki Hasu (21) – sikret seg gullmedaljen. Hasu var råsterk i sporet og faktisk en av verdens beste langrennsløpere. På 18 km slo han beste nordmann i kombinert med over to minutter.

Norsk hopptriumf

I hoppbakken tok Norge samtlige medaljer, mens fjerdemann på Norges lag kom på sjetteplass. Innsatsen var imponerende etter at det hadde vært åpen krangel om uttakningen av laget.

Georg Thrane var eneste forhåndsuttatte hopper. Han ble dramatisk vraket kvelden før konkurransen for å gi plass til nesten 37 år gamle Birger Ruud. OL-mesteren fra 1932 og 1936 hadde vist gode takter under treningene – og han var svært populær i Mellom-Europa. Storebror Sigmund, verdensmester i 1929, var representant for det internasjonale skiforbundet (FIS) og hadde en finger med i spillet rundt uttakningen. Det ble isfront mellom Thrane og Ruud-gutta.

Men da resultatene forelå, var det få som kritiserte uttakningen. Petter Hugsted (26) fra Kongsberg ble olympisk mester foran Birger Ruud og Thorleif Schjelderup, mens lillebror Asbjørn Ruud (verdensmester som 18-åring i 1938) kom på sjetteplass.

Thrane som representerte Oslo-klubben Lyn, kom seg aldri helt etter episoden. Men han fikk et lite plaster på såret, da han ble andremann i Holmenkollen i 1951. Thrane var også med i OL-troppen i 1952, men fikk heller ikke da være med. Kvartetten som deltok, fikk gull, sølv, fjerde- og sjetteplass. Thrane følte seg ofte bortdømt av dommerne. Han var første nordmann som hoppet med armene bakover - «henda på baklomma» - en stil som finnene imponerte med i årene som skulle komme.

I ettertid står Birger Ruud med en fantastisk karriere, men tilfeldigheter kunne ført til en mindre lysende fasit: I 1932 vant han gull bare 1,1 poeng foran nestemann. I 1936 var seiersmarginen 1,5 poeng – og i 1948 skulle han egentlig ikke vært med. Toppidrett har alltid dreid seg om små marginer, og vinneren tar med seg «alt».

Skøyteløperne tok gull

På skøytebanen tok norske løpere godt for seg på medaljebordet – som vanlig. Tre av fire gullmedaljer gikk til Norge løpere i tillegg til to sølv og en bronse.

Finn Helgesen vant det jevne oppgjøret på 500 m med tiden 43.1 sek – ny olympisk rekord. To amerikanere og en nordmann – Tomas Byberg – fulgte på andreplass med tiden 43,2 sek.

Da Helgesen som representerte Oslo Skøyteklubb, fylte 90 år i april 2009, var han eldste, norske olympiske mester i live.

Spesialisten Sverre Farstad fra Falken vant 1500 meter et halvt sekund foran svenskenes storløper Åke Seyffarth. Trønderen ble klokket inn på 2.17,6 min – ny olympisk rekord. Litt overraskende var det at Farstads sisterunde skulle bli avgjørende mot stayereksperten Seyffart.

På 5000 m var Reidar Liaklev sterkest med 8.29,4 min. En god avslutning i et veldisponert løp gav Brandbu-løperen velfortjent gullmedalje. Sølvet gikk til en annen hadelending og nabo ved Jaren-vannet – Odd Lundberg – som også fikk bronse på 1500 meter etter sterk sisterunde på 35,8 sek – den raskeste sisterunden som var notert på distansen.

Liaklev var en av favorittene på 10 000 m, men milløpet ble ingen suksess.
Kraftpluggen måtte bryte løpet etter 18 av de 24 rundene. Han ble offer for den såkalte «klimasyken» - en tretthet som lammet flere løpere, blant annet lagkameratene Henry Wahl og Hjalmar Andersen. Heller ikke Gøte Hedlund fra Sverige, som fikk bronse på 5000 meter, maktet å fullføre løpet som gikk i 1 822 meters høyde. I alt delte åtte menn samme skjebne.

Selv om tynnlufta i Alpene var en konstant utfordring for løpere fra Norden, vant Åke Seyffarth 10 000 m med tiden 17.26,3 – nesten ti sek foran nestemann. Men Seyffarth var godt kjent med konkurranser i høyden. Han hadde i flere år oppholdt seg i Davos (1550 moh) under krigen, hvor han også satte verdensrekorden på 3000 og 5000 m. Seyffarth var første svenske skøyteløper med OL-gull. Han skulle ikke bli den siste langdistansekongen derfra.

Idrett var godt stoff

Også vinteridretten var blitt godt stoff i mediene. 572 journalister fra 38 nasjoner (28 nasjoner deltok) fulgte lekene i 1948. Det var en økning på 74 journalister og ni nasjoner fra 1936, da svært mange tyske journalister var akkreditert. Antallet sportssider i avisene verden over skulle øke i årene videre.

• 39-årige John Ruherford Heaton fikk sølv i skeleton. Den spreke akeren fra USA kopierte dermed prestasjonen på samme sted tyve år tidligere. Rutherford Heaton fikk også sølvmedalje i 1928.

• Erik Elmsäter fra Sverige kom på åttendeplass i kombinert. Men det som gjorde utøveren spesiell var at han også deltok i sommer-OL i London et halvår senere – og fikk sølv på 3000 m hinder. Elmsäter satte v-rekorder på distansen under krigen og var førstemann under ni minutter. Som 32-åring deltok han igjen i kombinert og ble nummer 13 i Oslo 1952.

• IOC nektet «krigsnasjonene» Tyskland, og Japan å stille opp i de første olympiske leker etter krigen. Italia derimot fikk klarsignal.

• Vinter-femkamp var oppvisningsgren. Men det ble aldri noen offisiell øvelse av kombinasjonen 10 km langrenn, skyting, utforrenn, fekting og ridning.