logo

Gullraid i nazismens skygge

Av Åge Dalby

Lekene i Tysklands mest prestisjetunge vintersportsområder ble preget av den nazistiske propagandamaskinen. Adolf Hitler hadde kommet til makten i 1933, og rikskansleren – som også åpnet lekene – hadde store planer.

For første gang ble de olympiske leker misbrukt til massiv, politisk propaganda. Den nasjonale entusiasmen i Tyskland virket skremmende på mange utøvere.

Under innmarsjen og ved medaljeutdelinger ble alle tropper anmodet om å hilse Føreren med en spesiell nazihilsen. Ingen norske deltakere hevet strak høyrehånd, slik Hitler hadde ønsket – med ett unntak ved en anledning: Sonja Henie. Norges kunstløpsdronning var ellers eneste norske utøveren som fikk håndhilse på Hitler.

Propagandaen i Garmisch-Partenkirchen var likevel langt mindre enn under sommerlekene i Berlin fem måneder senere. Skjebnen ville det slik at begge OL-arrangementer var lagt til samme nasjon i 1936. Slik det også var i 1932, da USA hadde vinterleker i Lake Placid og sommerleker i Los Angeles.

Arrangøren i Garmisch-Partenkirchen fikk bortimot frie økonomiske tøyler, og internasjonal idrett opplevde det beste OL-arrangementet verden hadde sett. 500 000 tilskuere – rekord for vinterlekene – var til stede under konkurransene. Også været viste seg fra sin beste side. Dagen etter lekenes slutt, kom regnet – og mesteparten av snøen forsvant.

Tre gull til Ballangrud

For norsk idrett ble lekene et gullraid i nazismens skygge. Ivar Ballangrud, trønderen som representerte Drammen Skøiteklub, vant i løpet av fire dager tre gullmedaljer (500, 5000 og 10 000 m). På 1500 m fikk 31-åringen sølv etter klubbkameraten Charles Mathisen.

Ballangrud som deltok i OL for tredje gang, hadde tidligere gull på 5000 m (1928), sølv på 10 000 m (1932) og bronse på 1500 m (1928). Med totalt sju medaljer inntok Ballangrud tronen som tidenes beste skøyteløper i OL.

Det var store, norske dager på skøytebanen – innsjøen Riessersee. For at sjøisen ikke skulle slå sprekker i kulda om natta, hadde arrangøren laget en råk rundt hele skøytebanen. I praksis betydde det at OL-arenaen var et stort isflak. To norske løpere – Hans Egnestangen og Harry Haraldsen – falt på 500 meter og havnet i råka.

Historisk medalje

Alpint for begge kjønn ble innført som OL-gren i 1936 – for øvrig mot protester fra Norge og andre skandinaviske land. Det var andre gang en OL-øvelse (vinter) ble etablert for kvinner og menn samtidig. Første gang skjedde i London 1908, da kunstløp var gren under sommerlekene (gjentok seg i Antwerpen 1920).
Laila Schou Nilsen, en robust 16-åring fra Grefsen i Oslo, fikk historisk bronsemedalje i kombinasjonen. Hun vant utforrennet, men ble slått sammenlagt av to tyske slalåmspesialister.

Hopperen Birger Ruud vant også utforrennet. Slalåm var heller ikke hans spesialitet, slik at det ble fjerdeplass i kombinasjonen.

I 1935 vant Laila sin første NM-tittel i tennis. Hun vant den siste i 1961. 15-årige Laila var også første kvinne under 50 blank på 500 m hurtigløp. I 1937 satte hun verdensrekord på samtlige skøytedistanser fra 500 til og med 5000 m. Alle rekordene sto minimum i 12 år.

Laila spilte dessuten på håndballandslaget. Den allsidige idrettsjenta viste sine ferdigheter på fire landslag. Hun hadde senere en flott, administrativ karriere blant annet som president i Norges Håndballforbund og visepresident i Norges Idrettsforbund. Laila var selvskreven medlem av Norges Olympiske Komité. Hun fikk Egebergs Ærespris i 1936.

Norsk paradegren

Oddbjørn Hagen, opprinelig fra Ytre Rendal, fulgte opp med gullmedalje i kombinert. Hagen la grunnlaget for seieren i langrenn, der bare en av spesialistene gikk raskere. Hagen slo nest beste kombinertløper med over to minutter. Han sikret gull med god margin, selv om han ble nummer 16 i hopprennet.

Olaf Hoffsbakken (sølv) og Sverre Brodahl (bronse) tok de øvrige medaljene i kombinert. Norge hadde tidligere vunnet samtlige medaljer i grenen både i 1924, 1928 og 1932. 16 av 16 mulige medaljer altså til norske kombinertløpere i de fire første vinterleker.

Oddbjørn Hagen som representerte Bækkelaget Sportsklubb i Oslo, var også startmann i stafetten som stod på OL-programmet for første gang. Østerdølen gikk et kanonløp og slo svensker og finner med over ett minutt. To andre kombinertløpere – Hoffsbakken og Brodahl - gikk også sterkt på de neste etappene i stafetten. Men på sisteetappen sprakk ankermann Bjarne Iversen og ble innhentet av den sterke finnen Jalkkanen som passerte målstreken med 20 meters forsprang.

Sonjas farvel

I kunstløp vant Sonja Henie sin tredje strake gullmedalje. Samtidig tok hun farvel med amatørsporten. Nå ventet profesjonelt isshow i USA og en tilværelse som berømt filmskuespiller i Hollywood.

Status i idrettskarrieren: Tre OL-gull, 10 VM-gull, seks EM-gull. Hun vant alle internasjonale konkurranser og mesterskap i tidsrommet 1927 – 1936.

Sonja, som aldri fullførte folkeskolen, ble en av verdens rikeste kvinner takket være sitt eksepsjonelle idrettstalent. Sonja deltok i isshow til 1956.

150 000 tilskuere

Hopprennet trakk hele 150 000 tilskuere – overveldende rekord for et olympisk vinterarrangement. En rekke ekstratog ble satt opp fra München og Innsbruck.

Den svenske krafthopperen Sven «Selånger» Eriksson tok ledelsen etter første omgang med et hopp på 76 m. Birger Ruud lå på andreplass med 75 m, men hadde bedre stilkarakterer enn svensken.

I andre omgang hoppet «Selånger» igjen 76 m, mens Ruud landet på 74,5 m. Igjen fikk nordmannen bedre stilkarakterer – som avgjorde gullstriden. Birger forsvarte OL-gullet fra 1932.

Konkurransen var jevnere enn den noen gang hadde vært. Bare fem poeng skilte Kåre Wahlberg fra Hamar fra gullmedaljen. Allikevel ble det bare fjerdeplass på hopperen som fikk bronse i 1932. Ruud som var umåtelig populær i Mellom-Europa, hoppet nesten på hjemmebane og fikk sterk applaus av tyskerne. Friskusen fra Kongsberg hadde i flere år arbeidet i en sportsforretning i OL-byen.